Skilpaddene

Av Johnny Danielsen

Engelsk versjon her. / English version here.

Det var en gang en helt spesiell type skillpadder. De var store, med brede flate skjold. Skjoldene var så flate og store at det samlet seg jord oppe på skjoldet, og med årene begynte det som oftest å gro opp planter av alle slag. Til og med trær. Det vokste rett og slett små hager oppe på skilpadderyggene. Men det var ofte stor variasjon på hva vokste oppe på skjoldene. Noen hadde nesten ingenting som vokste, andre kunne ha mye. Noen hadde skjoldhager med mye frukt, andre kunne bare by på blader, gress og annet grøntfor.

En gang møtte to skilpadder hverandre. Den hos den ene var skjoldhagen litt glisten, og mange av bladene på de små trærne var mer gul eller grågrønne de var grønne. Hos den andre skilpadden derimot, hadde skjoldhagen vokst seg så stor og frodig at det var ikke mulig å se noe av skjoldet. Bladene var kraftig grønne, og det var både bær, frukter og blomstrende blomster overalt i skjoldhagen.

Den første skilpadden ble litt forbløffet over å se en slik frodig hage, og lurte på hvordan det kunne ha seg. Han mente at siden de to levde i det samme området, burde jo hagene ha sett ganske like ut? Nå bruker skilpaddene sjeldent å spise fra hverandres skjoldhager, eller sin egen for den saks skyld. Men duften av blomster og moden frukt, vekte en slik hunger i den første skilpadden, at han til slutt spurte den andre “Unnskyld, men tror du at jeg kunne få smake litt av den frukten som vokser på ryggen din? Det lukter så godt!”

“Klart du kan få det!” svarte den andre, og stilte bredsiden til, slik at den første kunne velge og vrake.
Den første strakte hodet ut mot et eple som hang fristende på en gren. Det smakte søtt og godt, det var som frisk nektar. Det første eplet ble raskt fulgt av andre, men så la han merke til noen plommer, og måtte smake på dem også. Deretter kom noen kirsebær, og noen av de største blåbærene han hadde sett. Han hadde aldri smakt slik frukt! Til slutt ble nysgjerrigheten for stor. “Hvordan kan det ha seg at det vokser så mye godt frukt i skjoldhagen din? Vi lever jo i det samme området, burde vi ikke ha ganske like skjoldhager?”

Den andre så på ettertenksom på den første. “Jeg tror det er fordi jeg alltid er ute…”
“Ute? Er vi ikke alle ute?”, den første så forundret på den andre.
“Jo,” svarte den andre. “Men dere søker ly når solen skinner for sterkt… eller når det begynner å regne. Dere finner en hule eller skjuler dere andre steder.”
“Men det er jo fordi det ikke er trivelig å bli styrtvåt av regnet, eller å bli stekt av solen!” utbrøt den første.
Den andre smilte. “Det er nok ikke alltid så behagelig, spesielt kunne det være vanskelig i begynnelsen.” Han strakte hodet ut mot skjoldhagen til den første og bet av et blad. Grimasen han gjorde, røpte at bladet nok var en smule bittert. Så så han på den første skilpadden “En gang, var skjoldhagen min ganske lik din, men med tiden ble den så frodig.” Han ristet forsiktig på seg, slik at hele skjoldhagen hans raslet. “I dag gir den meg både skygge mot solen, og den holder meg både tørr og varm når det regner.”

Den første skilpadden strakte seg ut mot en fristende plomme og nøt den. “Smaker godt også! Men hvordan hjelper solen og regnet deg til å få en slik hage?” Den andre smilte igjen, og strakte seg selv og bet av et eple fra sin egen skjoldhage. “Jo du skjønner. Når du søker ly fra regnet, så rekker skjoldhagen din aldri å bli skikkelig vannet, og plantene som vokser på deg trenger vann. De trenger også vann til å stå i mot solen midt på dagen, og derfor er det lurt å finne steder med mye regn når det regner. Da holder plantene ut mye lengre når det er varmt.”
Den første nikket “Jo, jeg kan se det. Men hvorfor vil du være ute når det er varmt? Burde ikke plantene også ha bedre av å ikke bli utsatt for den sterkeste varmen og sola?”
“Du er ikke dum, du!” svarte den andre. “Det er ganger hvor det blir såpass varmt at jeg søker skygge. Men plantene vokser best når de får den varmen de trenger, og sollyset gjør frukten både større og søtere. Derfor er det lurt å finne gode, varme steder når det er sol og du har nok vann.”
“Mmm…” Den første hadde nettopp tatt seg enda et søtt og saftig eple. “Du har kanskje noe i det du sier. Men det høres både litt for kalt og litt for varmt, det du snakker om. Hvordan var det du begynte?”

Den andre ruslet bort til en liten bekk i nærheten. “Ikke bare planter trenger vann.” sa han, og drakk av det friske vannet. “Det begynte faktisk en dag da jeg møtte en annen skilpadde. Han hadde den mest fantastiske skjoldhagen jeg noen gang har sett. Blomster og frukt over alt, og han lot meg få smake.” Han slikket seg rundt munnen. “Aldri har jeg smakt slik frukt. Jeg lurte som deg på hvordan det kunne ha seg, og han delte den samme ideen med meg som jeg har delt med deg: å være ute.” Han lo litt “Jeg tror vel jeg egentlig hadde en drøm om å kunne spise meg mett hver dag på frukten av min egen skjoldhage. Men jeg begynte i alle fall å følge denne skilpadden jeg møtte, i håp om å lære å få en lignende hage selv. Men faktum var at jeg ble skuffet. Det tok ikke lang tid før plantene jeg hadde i skjoldhagen min begynte å visne.”

Den første så forskrekket på den andre. “Visne? Hvorfor det?”
“Se på fjellene, vokser de samme plantene på hele fjellsiden?” den andre smilte.
Den første snudde hodet mot fjellene, “Vel… nei, der er bart på toppene, gress og lyng lengre nede, og i liene vokser det trærne i ulike lag. Men hva har det med saken å gjøre?”
Den andre ristet på skjoldet sitt, “Se på din skjoldhage, og så min. Ser du mange av de samme plantene?”
Den første nikket “Klart det. Det er jo… uhm…” Han begynte å studer to to skjoldhagene nærmere. “Hmm… nei, faktisk ingen. Hvorfor det tror du?”
“Av samme grunn som at plantene vokser i ulike lag. Lagene skyldes ulike temperaturer, men du vil også se at der det er mye vann, vokser andre planter enn der det er tørt. Du ser da forskjell på ei myr og en skogkolle, gjør du ikke?” Han blinket skøyeraktig til den første.

Den første flirte “Jo, jeg gjør da det! Men hva har det med at skjoldhagen din begynte å visne å gjøre?”

“Jo, det som skjedde”, sa den andre. “Var at da jeg begynte å følge min nye venn, så var der som om jeg flyttet meg fra en skogkolle til ei myr… eller fra høyfjellet til lavlandet. Og de plantene som vokste i skjoldhagen min kunne ikke lengre overleve, så de visnet. Men litt etter litt begynte nye planter å gro. Jeg tror faktisk at det kanskje var noen frø som kom fra min nye venn. Men på den tiden var det lite som vokste enda, og det var da kulden i regnet var verst, og varmen på soldagene stekte meg nesten i mitt eget skall. Men plantene vokste i god, våt jord, og etter noen tiår begynte skjoldhagen å bli fin og frodig. Ikke på langt nær slik den er nå, selvsagt. Jeg trengte en god del flere år før jeg kom så langt.”

Den første skilpadden smilte. “Så drømmen din gikk i oppfyllelse da? Hver dag så spiser du deg mett av din egen skjoldhage?”
Den andre ristet på hodet. “Det var nok drømmen min. Men tiden med min gamle venn lærte meg noe nytt. Det var sjeldent jeg så ham spise av sin egen skjoldhage. Han spiste som regel det samme som de fleste skilpadder gjør.”
Den første var forundret “Men hvorfor det? Han kunne jo ha spist den aller beste maten som finnes!”
“Det var det jeg også mente. Men det jeg så ham gjøre, var at han delte av frukten fra skjoldhagen sin til alle han møtte. Både skilpadder og andre.”
Den første var endra mer forundret. “Delte med andre? Hvorfor det?”

“Jo,” svarte den andre skilpadden. “En dag spurte jeg ham om det. Han spurte meg om hvor mange skillpadder jeg hadde møtt som hadde hatt en slik skjoldhage som ham? Har du sett mange?” Han så spørrende på den første.
Den første ristet på hodet: “Du er den med den frodigste skjoldhagen jeg har sett, ingen andre har kommet i nærheten engang!”
“Det var det samme svaret jeg hadde, og den gamle svarte at det var derfor.”
“Derfor?”
“Det sa jeg også. ‘Derfor’ sa han. ‘Fordi det er alt for få skilpadder som får smake slike frukter. Derfor drar jeg rundt og deler av min frukt til alle som vil ha.'” Øynene til den andre ble blanke. “Det var da jeg mistet en drøm… og fikk en ny drøm. Jeg fulgte ham noen måneder til og lærte mer, før jeg forlot ham for å dele av min frukt med andre. Derfor.” Han smilte til den første. “Vil du ha litt mer frukt?”